DR Kongos historie
De første spor etter mennesker i området som i dag er DR Kongo er 80 000 år gamle. For mer enn 2000 år siden begynte flere folkegrupper å bosette seg i DR Kongo, og fra 1300-tallet vokste det frem flere statsdannelser.
De første europeerne i Kongo var portugisiske sjøfarere. I 1483 satte Diogo Câo det portugisiske flagget ved utløpet av elven Kongo; ofte kalt Kongofloden. Det ble raskt opprettet handelsforbindelser, og slaver ble snart den dominerende handelsvaren, og den viktigste interessen til europeerne i Kongo. Portugiserne koloniserte etterhvert området sør for Kongo (Angola), og franskmennene etablerte seg nord for Kongofloden. Kolonialismen medførte grov utnyttelse av både befolkningen og naturressursene.
Kolonisering av DR Kongo
Det er to land som heter Kongo; Den demokratiske republikken Kongo, og Republikken Kongo. Landene har ulike kolonihistorier. Republikken Kongo var en fransk koloni. I Den demokratiske republikken Kongo var det kong Leopold II og Belgia som styrte.
År 1878 sendte Kong Leopold II av Belgia amerikaneren Stanley for å utforske Kongo, opprette handelsstasjoner og treffe lokale høvdinger. Utover på 1800-tallet ble tusener av mennesker fanget som slaver, og de lokale kongedømmene gikk under etter hvert som handelen med mennesker og mineraler vokste i omfang.
Henry Morton Stanley (født 1841, død 1904 ) var en walisisk-amerikansk journalist mest kjent for sine oppdagelsesreiser i Afrika og sin jakt på den forsvunne misjonæren David Livingstone. Han var den første som endelig fastslo hva som er og ikke er kildene til Nilen, og som førstemann dro han ned hovedløpet til Kongofloden. Stanley grunnla også den senere hovedstaden i DR Kongo; Kinshasa.
Kong Leopold II av Belgia er best kjent utenfor Belgia for å ha opprettet og eid Fristaten Kongo, der han tjente store penger på elfenben og gummi. De grusomme metodene som ble benyttet for å få tak i disse varene, kostet omkring 10 millioner afrikanere livet – halve befolkningen i landet. Han igangsatte også masseavkutting av hender, føtter og så videre på slaver som ikke produserte nok av varene belgierne hadde pålagt dem å levere.
Kong Leopold II overtok i 1884 DR Kongo som sin personlige eiendom, og tilranet seg enorme rikdommer gjennom brutal utnyttelse. Mellom fem og ti millioner mennesker mistet livet som følge av kong Leopolds styre under kolonitiden. Da grusomhetene ble avslørt, måtte kongen gi fra seg kontrollen til det belgiske parlamentet. Dette skjedde i 1908, og landet fikk navnet Belgisk Kongo.
Etter andre verdenskrig fikk kolonipolitikken stort sett et nytt, liberalt innhold. Koloniområdene gjorde krav på selvstyre, og i Afrika og Asia gjorde nasjonalistiske strømninger slutt på koloniveldet mange steder, enten på fredelig vis eller gjennom bitter kamp.
I 1960 bestemte FN at kolonier skulle få sin frihet og ingen nye kolonier skulle opprettes. Dette som del av den prosessen som kalles avkoloniseringen .
1960 kalles gjerne «Afrikas år». Dette året ble hele 17 land selvstendige, de aller fleste fra Frankrike, men også Belgisk Kongo og flere britiske kolonier fikk sin selvstendighet.
I de første årene etter selvstendigheten var mange land preget av en slags politisk og økonomisk optimisme. Denne inspirerte også i resten av verden, blant annet borgerrettsbevegelsen i USA. Det ble imidlertid fort klart at de nylig selvstendige statene stod ovenfor store utfordringer. Kolonimaktene hadde i varierende grad utviklet koloniene sine, og i mange land kun interesse for å ta ut naturressurser. Disse naturressursene, om det var mineraler som gull, olje og diamanter, eller jordbruksvarer som gummi, bomull, kakao eller palmeolje, ble ikke bearbeidet lokalt, men skipet uraffinert til kolonisentre i Europa. Dette holdt de tidligere kolonilandene i et avhengighetsforhold til de tidligere kolonimaktene. Fordi koloniene i stor grad var bygget på å ta ut natur-ressurser, var det heller ikke satset på utdanning for befolkningen. Med store lån, ofte fra tidligere kolonimakter, men også fra internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, satte mange land i gang store og ambisiøse prosjekter. Men prosjektene gikk ikke alltid som planlagt og den store pengestrømmen førte med seg korrupsjon og uro i mange land.
I 1965 grep generalen Joseph Mobuto makten i Kongo. Han byttet navn til Mobuto Sese Seko, og omdøpte landet til Zaïre. Han etablerte et undertrykkende diktatur, og landet utviklet seg til et kleptokrati der presidenten og hans nærmeste ranet til seg store deler av landets verdier.
I nabolandet Rwanda var det også borgerkrig, og i april 1994 initierte et presset regime et folkemord. I løpet av 100 dager ble om lag én million mennesker drept, de fleste fra folkegruppen tutsi. De ansvarlige for folkemordet flyktet inn i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo, og drev sivile fra folkegruppen hutu med seg. Dette førte igjen til uro i Kongo, og tre år etter folkemordet ble diktatoren Mobutu Sese Seko avsatt av opprørere fra øst.
Dette stoppet imidlertid ikke krigen i Kongo hvor det nå hadde skjedd en fragmentering av de krigførende partene. Nye opprørere i øst hadde etter hvert støtte fra Rwanda, Burundi og Uganda, mens opprørsgeneral Laurent-Désiré Kabila, som nå hadde makten i Kinshasa hadde støtte fra Angola, Namibia, Tsjad og Zimbabwe. Også milits fra Sudan var involvert i krigen som kalles Afrikas første verdenskrig. Flere millioner mennesker mistet livet i krigen som formelt ble avsluttet i 2003.
Bildet viser den tidligere presidenten i Kongo, Joseph Kabila, tale til FNs generalforsamling i 2013.
Foto: UN Photo/Ryan Brown.
Laurent Kabila ble drept i 2001 og sønnen hans, Joseph Kabila, overtok makten etter faren. Joseph Kabila snakket om fred, nasjonal enhet og det internasjonale samfunnets rolle.
Joseph Kabila iverksatte en fredsprosess med Rwanda, Uganda og de lokale militsene, hvor den avgjørende fredsavtalen i slutten av 2002 etablerte en overgangsregjering med fire visepresidenter, der to av dem var fra opprørernes krets. Planen var at alle militsene skulle føyes sammen til en ny nasjonal hær i løpet av to år, og det skulle forberedes demokratiske valg.
I 2006 ble Joseph Kabila valgt til Kongos president, i det som var landets første frie valg på mer enn 40 år. Etter fredsavtalen og avslutningen på krigen, har Kongo opplevd betydelig fremgang. Likevel er det fortsatt flere lokale væpnede konflikter, humanitære kriser og grove menneskerettighets-brudd i Kongo, spesielt i de østlige delene av landet.
Kabila ble sittende ved makten til 2019, som var over to år på overtid ifølge landets grunnlov. Etter et kontroversielt presidentvalg i slutten av 2018, ble Felix Tshisekedi erklært som vinner i januar 2019. Han er den første opposisjonskandidaten til å vinne et presidentvalg i DR Kongo siden landet ble selvstendig i 1960.
DR Kongos president, Felix Tshisekedi, taler i FN i 2019.
Foto: UN Photo/Cia Pak.
FN har vært til stede med fredsstyrker i DR Kongo siden 1999.
Foto: UN Photo/Martine Perret.